På denne siden vil vi skrive litt om Nico's historie. Vi håper at dette kan gi ekstra motivasjon til å "go the extra mile" når man tror det er noe galt med hunden sin. Ikke ta for gitt at "det går nok over", magefølelsen din stemmer ofte.
Da du var 14 uker begynte du å halte. Vi ble kalt både overbeskyttende og annet, men vi dro til den lokale vetten. Mente det var patella luxasjon. Jaha.. på en samojed? Nei, svaret var ikke bra nok for oss. Vi dro lenger bort til en skjelettspesialist og fikk tatt rønken. Heh, kan ikke annet enn le litt innimellom tårene her når jeg husker vi fikk se bildet. All grusen du hadde spist lyste opp i kroppen din. Lille fant..
Vetten fant en ujamnhet i ryggen din, men mente dette kunne du vokse av deg.. Smertestillende, og ordre om å holde deg i ro... hallo? ser mannen at vi har polarhund? Holde deg i ro i ditt første møte med snø? Heh.. det gikk jo ganske bra da. Du ble en mester på alle triks vi kunne komme på. Kanskje burde vi la deg slippe allerede da? Dette spørsmålet gnager oss voldsomt. Vetten mente smertene ville gi seg.
Da du var 7 mnder hadde ujamnheten i ryggen gitt seg. Den viste ikke på rønken lenger, men du hadde fortsatt smerter om vetten la press på det område i ryggen din. Svak rygg ble diagnosen. Men han mente du kunne bli både kløvhund og alt med riktig trening. Kan ikke tenke deg lettelsen vår. Nå skulle ting bli bra...
Tre dager etter vi kom hjem var du fortsatt uggen i magen. Kastet opp litt og hadde løs avføring. Vetten sa det var normalt etter narkose. Greit.. vente flere dager. Du ville ikke spise mer. Vennen min, vi prøvde alt.. Lure og lokke. Leverpostei, peanøttsmør. Du ville ikke ha noe. Til vetten igjen. Nå var det en tarminfeksjon visstnok, og fikk mer medisiner. Måtte begynne med spesialfor fra eukanuba. Lever og nyreverdiene dine var ikke bra, men dette skulle gjøre susen. Du ble bedre.. Åh heldigvis, du ble bedre. Vi fikk tre gode mnder, før du igjen ikke ville spise.
Denne gangen var vi så sint, Nicoskatten.. Vi krevde at de tok nye blodprøver og fant ut av hva som var galt med deg. Skatten vår.. 10 mnder var du, og du hadde aldri vært frisk. Blodprøvene viste at nyre/lever verdiene dine fortsatt ikke var bra. Vetten mistenkte alvorlig fòr intolleranse. Vi begynte med vom og hundemat. Dette var ikke du imot da.. Har ikke sett deg spise så mye på lenge. Du gikk sakte men sikkert opp i vekt og vi så lys i enden av tunellen. 21 kg ble du, fortsatt ikke helt i mål for en stor kar, men mye bedre enn 16kg som du var på ditt verste. Tre mnder gikk og du virket i god form. Vi hadde så smått begynt med skikkelige trekketurer og du elsket det! Vi elsket det..
Så ble du dårlig igjen.. Onsdag 21. juli. Nå begynner det å bli vanskelig å skrive.. Du sov ikke mye natt til onsdag. Du var rastløs og virket stresset. Selv ikke oppi senga vår klarte du å roe deg. Onsdagen kom og du ble ikke bedre. Løs avføring igjen, og du begynte å kaste opp. Hyppigere og hyppigere. Vi dro til vetten igjen.. Hun var knust over å se oss der igjen, og gav deg en godkos. Du likte henne, selvom hun stakk deg. Alltid sånn en gladgutt du skatten. Mer kortisonmedisin og ønske om å aldri måtte tilbake dit. Hjemme igjen, var du ikke deg selv. Du ville bare ligge stille. En tung dag, men mye kos. Kvelden kom.
Du ble bare verre.. Du kastet opp mer, selvom magen snart måtte være tom. Inne sprang du bare rundt og stresset, tydelig fordi du hadde noe som måtte ut. Det pøsregnet natt til torsdag. Men vi satt ute med deg på terrassen. Når vi kom ut dit og du prøvde å bæsje.. Du hylte og hadde det tydelig vondt. Vi tok skift på å sitte der med deg i regnet. Hele natten. Du sov heldigvis litt på fanget vår. Åh lille skatten vår.. Torsdag morgen og vi snakker med vetten igjen. Nyreverdiene dine var drastisk verre. Etter en lang samtale var valget klart. Nå var det nok. Diagnosen var klar. Kronisk matintolleranse og kronisk tonsilitt. Kunne bekjempest med store doser kortison, men selv da ville det komme tilbake. 8 fortyper og mange mnder.. Nå skulle du få slippe.
Vi kjørte først til "tante" og "bestemor" så de skulle få si hade til deg.. Du kurerte dem begge for hundeskrekk. De var utrøstelige og du forsto ikke så mye. Men du var slapp, vennen min.. Turen til vetten har aldri tatt så lang tid. Du fikk med deg fisken din.. Favorittleken det. Du fikk den med deg inn, og selv da hun kom og satte bedøvelsesprøyten logret du litt. Hun gikk ut og vi satte oss på gulvet. Du lå på fanget. Så opp på meg. Klarte ikke holde tårene tilbake lenger. Hvordan skal verden gå videre uten deg? Du sovnet etter 20 minutter og hun kom tilbake. Vi snakket litt og hun gav deg sprøyta. Siste gangen nå, nicoskatten.. Ikke mer sprøyter, ikke mer smerter. Ikke mer noe..
Natt til torsdag tryglet vi og ba til hvaenn krefter eller guder som finnes der ute. La oss ta over smerten din. Og på en måte har vi fått gjort det nå. Nå har du det bra.. Men herregud.. det har ikke vi. Skatten vår.. Engelen vår.. Du var alt vi drømte om, og nå er du borte. Hvordan skal vi komme over dette? 13 mnder ble du. Vi savner deg.. Hver dag.. Hver natt.
Nattnatt skatten vår.. Sov godt
Kjære snille Nico gutt
nå er din tid på jorda slutt
vi vet, at du vet, at vi savner deg nå
men vil at du over broen skal gå.
Der skal du løpe i grønne enger,
sove i dunmye hundesenger.
Lekende lett skal livet bli nå,
aldri mer smerte skal kroppen din få.
Vi treffes igjen kjære Nico gutt,
den dagen vår tid på jorda er slutt.
Da skal vi leke til dagen blir kveld,
for aldri mere å skilles igjen.
